Det var en nydelig, lettskyet julidag. Gjestene hadde fått utdelt programmene, vigsleren var på plass og fiolinisten satte opp stativet og strammet buen. Alt var klart for utendørsvielsen det hadde tatt mange måneder å planlegge – bortsett fra en ting: brudeparet manglet.  Nå er det akkurat ett år siden vi var på vei til Losby gods for å bli viet, med tiltagende panikk ettersom vi innså at vi kom til å være for sene til vårt eget bryllup. En trafikkulykke (heldigvis ikke alvorlig) hindret all trafikk, og til slutt måtte vi bare trekke pusten og si til oss selv at bryllupet jo ikke kan starte uten oss, og at vi kom til å bli gift uansett. Og det ble vi! At alt ikke gikk som planlagt gjorde ingenting, og Amanda (den fantastiske fiolinisten) spilte «Maestro» av Hans Zimmer så tårene trillet. Ja jeg innrømmer det gjerne – og hver gang jeg nå hører «Maestro» får jeg en klump i halsen, av glede.

To dager etter bryllupet reiste vi på en uforglemmelig bryllupsreise, underveis skrev jeg «dagbok» og det ble tatt flere tusen bilder. I løpet av de siste ukene har jeg laget en fotobok fra reisen vår med tekst og bilder, som min mann skulle få på vår ett års bryllupsdag – i dag!

Takk for at du er og vil være den jeg deler de små og store øyeblikkene med, de mange gledene, de få sorgene, for omtenksomheten din, humoren din, for å være min samtalepartner, min støtte. Du gjør meg til et bedre menneske, og du og barna inspirerer meg og gir meg den tryggheten jeg trenger til å sette meg mål – og å nå dem. Tusen takk for ni lykkelige år, jeg håper jeg er så heldig at det blir mange, mange flere.